I år bestemte jeg meg for å slutte å forvente at det verste skulle skje

I hele 2022 tilbrakte jeg mer tid i hodet mitt enn i mitt faktiske liv, og etterlot fantasien min for å projisere dens frykt og bekymringer på fremtiden-som man bare kan forvente å føre til mer Bekymring siden det ble filtrert gjennom et "undergang og tungsinn" -objektiv. Disse repeterende tankemønstrene fikk meg også til å brette inn i meg selv, og gjorde fokuset mitt innover som et middel til selvbevaring, og som sådan har jeg gått glipp av muligheter til å få kontakt med mine kjære.

Skammet som jeg skal innrømme det, lar jeg for ofte uker gå uten å sjekke inn på familien og vennene mine, og la hele samtaler med partneren min finne sted uten at jeg i det hele tatt var der. Dessuten ranet det meg "nåværende øyeblikk", så å si, fordi jeg var for opptatt avstivning for en fremtid som ikke har skjedd ennå, og det hindret min evne til å oppleve glede fordi jeg antok at dårlige ting bare ville følge dress.

Alt det er å si, jeg satt igjen med en økt følelse av angst rundt usikkerhet og en enorm mengde ensomhet, som lar oss være ærlige, jeg har kanskje fått på meg selv. Å tenke på de verste mulighetene beskyttet meg heller ikke mot skuffelse, enn si å forberede meg på det. Og etter et år med mye strid, måtte skuffelse være mildt sagt å si.

Det er faktisk bare så mye at ustanselig katastrofisering kan oppnå-og hvorfor i år våger jeg å utfordre mine negative tenkemønstre ved å beslutte å slutte å forvente det verste muligheten, som igjen kan fikse en langvarig bekymring for usikkerhet-men babytrinn. I det minste håper jeg å la ting utfolde seg uten å hoppe til konklusjoner.

Så langt har jeg klart å holde på det løftet. Jeg møter hva-hvis som vandrer foran min bevissthet med skepsis i stedet for å ta dem som fullverdige spådommer. Og mens mange av disse tankene fremdeles klarer å gjøre magen min klem, ispediser jeg dem med positiv forventning, som å forestille meg at neste gjensyn med familien min. Kanskje, over tid, vil jeg til slutt komme til det faktum at fremtiden også kan ha muligheten for glede-og at noen ganger trenger det ikke alltid å være en fangst for å oppleve den.