'Et nytt medikament kan forsinke type 1 Diabetes begynnelse-som noen som har bodd med type 1 i 30 år, jeg føler meg spent på det'

Sent i fjor, u.S. Food and Drug Administration godkjent injeksjonen Tzield (Teplizumab-MZWV), Et medikament som kan bidra til å forsinke begynnelsen av diabetes type 1 med så mye som to år. Legemidlet er for øyeblikket godkjent for de 8 år og eldre som har et nært familiemedlem med diabetes type 1. I denne personlige refleksjonen reflekterer Erin Collins Richey (37), som har bodd med type 1 i tre tiår, over sin diabetesreise, og hvis hun ville ha tatt injeksjonen hvis hun fikk sjansen. Dette er historien hennes.

Jeg har en tatovering på det indre håndleddet som lyder “Jeg er større enn høye og nedturer.”Hele livet (vel, siden jeg var 7 minst), har jeg vært fokusert på et tall. Et perfekt blodsukker, en perfekt A1C -lesing. Jeg har ønsket å være perfekt til det punktet hvor det stresser meg til det ekstreme.

Jeg fikk diagnosen diabetes type 1 da jeg var 7 år gammel. Fetteren min, som var 2 den gangen, fikk diagnosen omtrent seks måneder før meg. Å lese om Tzield får meg til å tro at jeg potensielt kunne vært en kandidat fordi jeg hadde en kjent familieforbindelse den gangen. Hvis jeg kunne ha forsinket diabetesdiagnosen min med et minutt, en time, hva som helst, ville jeg definitivt ha.

Balanserende håp og skepsis

Når jeg vokste opp, ble jeg fortalt så mange ganger at vi er rett rundt hjørnet fra en kur. Jeg tror ikke noen tar feil for å være optimistisk, men jeg har blitt veldig skeptisk fordi det hjelper meg fra å skuffe.

Det er ikke å si at ting egentlig ikke har endret seg siden jeg fikk diagnosen. Jeg har gått fra å prikke fingeren opp til seks ganger om dagen til å stirre på telefonen min for å finne ut hva blodsukkeret mitt er. Insulinpumper med lukket sløyfe har gjort en slik forskjell for meg å vite nøyaktig hva blodsukkeret mitt er når som helst. Det morsomme er at jeg opprinnelig var motvillig til å få en-jeg ville ikke ha en annen hoftefeste. Nå har det virkelig gjort meg friere mer enn bundet meg ned.

Når jeg tenker på å være yngre og leve med diabetes, var det så mye usikkerhet og frykt for meg. Og ikke bare for meg, men også familien min som bekymret meg for blodsukkeret mitt på turer, når jeg skulle sove, og sannsynligvis mange flere ganger vet jeg ikke engang om.

Jeg har slitt med alle tingene du leste om med diabetikere. Angst, depresjon, PTSD. Jeg har til og med hatt "diabulimia", der jeg fant ut om blodsukkeret mitt var høyt, ville jeg være tynnere. Det tok fokus på å ha en familie og ville ha en baby for å få diabetesbehandling til å se veldig annerledes ut for meg.

Håper for sønnens fremtid

Det har vært tider da jeg har vært superaktiv og engasjert i diabetes-samfunnet, fra å veilede yngre barn med betingelse til å drive sosiale medier og personlige støttegrupper for de som lever med type 1. Andre ganger, for min egen mentale helse, har jeg måttet ta et skritt tilbake og fokusere på meg selv og min egen medisinske ledelse.

Familien min og jeg har blitt invitert til å delta i mange forskningsstudier gjennom årene. En av dem handlet om genetisk testing for broren min for å avgjøre om han var i faresonen for diabetes type 1. Han hadde alltid sagt nei, at han ikke ville vite fordi den gangen ikke ville gjøre noen forskjell for hvordan han lever livet sitt.

Nå, å vite at hvis det er genetiske markører som kan indikere type 1, kan dette medikamentet muligens forsinke det utbruddet, som kan endre ting for ham. Det endrer ting for meg. Jeg hadde alltid ønsket meg et barn, og jeg slet med om avgjørelsen var egoistisk fordi jeg var redd for å videreføre tilstanden min. Jeg hadde en sønn, og det var en spennende, men skummel tid for meg fordi jeg hadde nye bekymringer for å håndtere tilstanden min og dyrke en baby!

Ideen om at dette stoffet er der ute og potensielt kan være til nytte for sønnen min på noen måte gir mye trygghet for meg.

Når jeg reflekterer over denne nye muligheten for yngre mennesker, føler jeg mye spenning. Jeg er takknemlig for det moderne medisinen har gjort for meg, og at det er forskere der ute som prøver å hjelpe mennesker som meg. Jeg ser på alle nye ting som kommer ut med litt refleksjon om hvordan livet mitt med type 1 har endret seg.

Hvert trinn vi tar, kommer vi nærmere en kur. Det gir meg håp.

Velvære Intel du trenger-uten at BS du ikke registrerer deg i dag for å ha de siste (og største) trivselsnyhetene og ekspertgodkjente tipsene levert rett til innboksen din.